Abarrotes står det med lubne, røde bokstaver over døra. Det er ingen andre tegn på at dette er landsbyens eneste butikk, ingen reklameplakater, ingen utstillingsvinduer. Vi trekker den ruklete nettingdøra til side. En eldre dame står bak disken og fire unggutter fniser og hilser sjenert når vi kommer inn. Vi, de eneste gringos i byen, er like sjenerte. Henrik finner noen avocados og lange, buklete paprika og legger de på disken. Jeg spør etter hvetemel og damen henter fram et kilo fra den støvete hylla bak disken. Melet kommer i store sekker, og fylles over i små plastposer som knytes igjen. Det kan være smådyr i melet, men vi har fått den avslappa jordomseilerholdningen til småkryp. Ekstra proteiner, ler vi. Vi sikter alltid melet før bruk, plukker småstein vekk fra sesamfrøene, og insekter ut av risen. Deretter fyller vi varene over på tette plastdunker, og har etter fem år på tur ennå ikke - bank i bordet - hatt kakerlakker ombord.

Landsbyen Puerto Magdalena, på Bajahalvøya nord i Mexico, har om lag 120 sjeler, ingen veiforbindelse, en liten landhandel, en overraskende stor kirkebygning, støvete grusveier og bjeffende småhunder som springer omkring. Det er ikke godt å si hva folk lever av. Mange menn er fiskere, men fangsten er mager. Kanskje i morgen, svarer de, når vi spør om vi kan kjøpe fisk, og slenger til vår overraskelse to langusta, små hummer, ombord i jolla vår. "Que bueno" stråler vi tilbake, og spør hva de koster. Men gamle Luis legger hånden på hjertet og peker opp mot Gud. Kanskje mener han at han får sin lønn i himmelen, våre pesos vil han i hvert fall ikke ha.

Vi tenker å bli her i Bahia Magdalena en stund. Januar og februar er høysesong for gråhval, de kommer inn i den store, beskytta Magdalenabukta for å kalve og la ungen vokse seg stor før de trekker opp til Alaska mot våren. Det kommer gjerne 400 hvaler hit i løpet av de to månedene, og vi gleder oss til å sitte i cockpiten og få besøk av gråhvalen. De er nyskjerrige dyr, og kalvene kommer ofte og rubber nesen mot skroget. Ungen lar seg gjerne bli strøket på hodet av menneskehender, mens moren følger nøye med i bakgrunnen.

På seilasen nedover Baja-kysten så vi gråhval flere ganger. De endret kurs og svømte mot oss, helt til de var 20 meter bak båten. Det hender skip kolliderer med hval, det har også hendt at seilbåter har blitt angrepet av spekkhoggere, men gråhvalene vi traff virket bare nyskjerrige. Til slutt stakk de halen til værs og dukket ned i dypet. Hval i solnedgang. Det hadde blitt et flott foto, men iblant ødelegges øyeblikket om en frenetisk forsøker å feste alt på film. Derfor er bildet over av noen gråhvaler vi så malt på en murvegg i San Diego. Men vi var der, midt ute på havet, sammen med hvalene. Det er sånt man minnes, selv uten kamera.

PS. Dette er det siste reisebrevet jeg skriver for SAR. De skal endre på nettsiden sin, mens jeg skal konsentrere meg om annen skriving. Takk for følget!

«Hvor lenge blir dere borte?» spurte de som møtte opp på kaia i Tananger da vi startet jordomseilingen i 2005. «Tre år» svarte vi. «Skal dere seile til USA?» «Nei.»

Vi seilte til Nord-Afrika, over Atlanterhavet, vi tråklet oss forbi karibiske palmeøyer. Det var alltid sommer. Det hendte vi lengtet etter vinter. Vi lengtet etter å lengte etter sommer. Vi savnet årstider. I Panama hjalp vi andre seilere gjennom kanalen, men snudde selv baugen mot nord. Mot New York. Det var på tide å gjøre noe med de klassiske fordommene mot USA. Det måtte finnes noe mer enn fastfoodkjeder, Disney og Bush i alle kanaler. Det var ikke meningen å bli her så lenge, men nå, etter tre år i Nord-Amerika, har vi ankret opp i Chicago og New Orleans, overvintret i den kanadiske villmarka, seilt på historiske Mississippi River, og reist gjennom 15 amerikanske stater. Vi har fått venner, samlet minner. Vi er blitt så komfortable med vår egen versjon av the American way at vi gjerne kunne bosatt oss i San Francisco. Eller New York. I båt.

Men livet i USA er ikke enkelt om du mangler penger. Hvert tredje amerikanske barn lever under fattigdomsgrensen. I San Diego samler mange husløse seg under motorveibroene, hvor de finner et slags ly mot vær og vind. Men vi ser dem overalt i byen; de mentalt forstyrra som prater uavbrutt med seg selv; de skitne og illeluktende rusmisbrukerne; Vietnam-veteranene som sitter på en benk ved havna og stirrer tomt framfor seg hele dagen. Men det som overrasker oss er hvor mange vanlige mennesker vi ser på gata. Dette er de nye hjemløse. Folk som sitter med pappskilt, hvor de opplyser at de ikke er rusmisbrukere, bare arbeidsløse, og tilbyr arbeidskraften sin for 5 dollar timen (30 kroner). Familier som har innkvartert seg på et rolig gatehjørne, og lar småbarna leke litt før leggetid. Eldre damer med så kort fartstid på gata at trillebaggene fortsatt er fargerike og rene. Det er ett år siden finanskrisa sto på som verst, og nå begynner langtidsvirkningene å bli synlige på gateplan. USA er med rette kjent for å ha et slett velferdssystem, og stadig flere amerikanere havner på bar bakke, bokstavelig talt. Etter ett år uten jobb er det slutt på både sparepenger og arbeidsledighetstrygd, mange klarer ikke husleia, og havner på gata. De få varmestuene som finnes er overfylte. Vi ser ofte unge kvinner og menn som kommer inn på kafeen med subbende skritt og slitent ansikt. De har ofte med seg en pappkopp fra tidligere besøk, og får påfyll på kaffen. Dette er hjemløse som setter laptopen foran seg på bordet; ingen jobb, og altså ingen penger til husleie. I USA har veien til rennesteinen blitt skremmende kort.

De nye vanndunkene våre er uten bisfenol A, det østrogenliknende og hormonhermende kjemikaliet som ofte lekker ut av visse typer plast. Vi skal fylle opp med vann her i San Diego, før vi seiler til det tørre, ørkenaktige Baja i Mexico. Men hvor kommer San Diego-vannet fra, og hvor rent er det?

San Diego, storbyen helt sør i California, har hatt vedvarende vannkrise de siste tjue årene. Lokale drikkevannskilder dekker kun behovet til 10 % av befolkningen på 3 millioner, resten importeres fra Coloradoelva og kilder i nordre California. De lokale myndighetene er stadig på jakt etter bedre, billigere og mer miljøvennlige løsninger. Forbud mot å vanne plenen i tørkeperioder monner ikke. Og hver gang noen går på do, spyles litervis med dyrebart drikkevann ned i kloakken. Hva om man kunne ta dette vannet tilbake? Resirkulere avløpsvannet? Astronauter i verdensrommet drikker jo sin egen urin. Dersom de kan rense konsentrert urin til tilfredsstillende drikkevann i det ytre rom, burde det vel være mulig å gjøre noe med avløpsvannet her nede på jorden?

Avløpsvann blir vanligvis sendt gjennom et renseanlegg før det slippes ut i sjø, elver og innsjøer. På den måten inngår vannet i et evig kretsløp; det fordamper og blir til skyer, regner ned til jorden, og fyller opp drikkevannskildene på ny. Men i San Diego holder det ikke å vente på regn. Det naturlige kretsløpet går for sakte. Stadig flere byer i USA, Storbritannia og Australia hopper over leddet med skyer og regn, og fører det rensede avløpsvannet direkte til drikkevannskildene. Det kalles Indirect Potable Reuse, IPR, altså indirekte gjenbruk (av avløpsvann) som drikkevann. De som er skeptiske til denne typen resirkulering har funnet et mer klingende navn, de kaller det for "toilet to tap".

Det er ikke noe å si på teknologien. Det rensede avløpsvannet blir ofte renere enn drikkevannet det blandes med. Men den folkelige motstanden er ofte stor. Folk synes det er ekkelt. Rense kloakk, og bruke det som drikkevann? Budskapet er vanskelig både å selge og å svelge.

San Diego har diskutert vannresirkulering frem og tilbake siden 90-tallet. Pådriverne av IPR argumenterer med at det andre alternativet, avsalting av sjøvann, blir dyrere, mer energikrevende og gir mer avfall enn IPR. Motstanderne av IPR sår tvil om hvor rent det rensede kloakkvannet egentlig blir. Hva med rester av p-piller, antibiotika og andre medisiner? Hva med patogener?

Drikkevannet vi fyller opp med i San Diego kommer antagelig fra Coloradoelva, ikke IPR. Men på en måte er det resirkulert avløpsvann likevel. Før Coloradoelva når San Diego har den, og de mange bielvene, fått tilsig av byene og jordbruksområdene som ligger oppstrøms. Elva får påfyll av renset avløpsvann, men også avrenning fra jordbruk, sigevann fra avfallsfyllinger. Det er ikke rart det hyperrensede avløpsvannet ofte er renere enn vanlige drikkevannskilder.

San Diego har nylig dratt i gang en storstilt holdningskampanje for å lære folk om vann og kretsløp, og få de til å akseptere IPR som en uunngåelig vannkilde. For noen år siden ble San Diegos drikkevann (fra Coloradoelven) testet for rester av farmasøytiske midler. De fant spor av ibuprofen, insektsmiddelet DEET og angstdempende medisiner. Med slikt drikkevann ombord trenger vi verken være redd for feber, mygg eller meksikanske narkokarteller.

Det absolutt fineste med jordomseilerlivet er friheten. Friheten til å være sin egen, til å seile sin egen sjø, bestemme over sin egen tid. Vi har selvsagt nok av hverdager og rutiner, vi må innrette oss etter visumregler og regntunge nattevakter, og det hender vi kjenner det skandinaviske tungsinnet sige på. Men vi har valgt alt dette selv. Det er en berusende frihet. Og iblant ganske praktisk. Nå, for eksempel, kunne jeg lett sette jordomseilerlivet på hold noen uker for å reise til Boston.

Lille Even, som ble så hardt skadet i teltbrannen i april, er fortsatt på sykehus der. Det går oppsiktsvekkende bra med ham. Even har sprengt alle prognosene legene ga for hvor lang tid det kom til å ta før han ble god igjen. Som enhver femåring har han fullt fokus på å leke, på å utforske livet, lære seg nye bokstaver og tall. Han har rett og slett ikke tid til å være pasient. Hvorfor ligge i sykesenga når man kan rocke rundt på lekerommet? Og nå som det snart er skiføre hjemme i Salangen, ja, da er det på tide å dra hjem, til lekekamerater og akebakker. Javisst er legene på Shriners Burn Hospital dyktige, de er verdensmestere på sitt felt, men jeg tror Evens livslyst og energi har hatt like mye å si for at han reiser hjem til jul. Det er utrolig inspirerende å være sammen med mennesker som er så livsbejagende som Even, som lever så intenst i øyeblikket. For man vet jo aldri hva som skjer. Man vet bare hva man har akkurat nå. Grip øyeblikket, alle sammen. Lev nå. Akkurat nå.

Turistvisumene våre gikk ut 1. november. Planen var å seile over grensen til Mexico slik at jeg kunne fly til Boston derfra, altså forlate USA, og returnere en uke senere, fra Mexico. Seilere må alltid klarere ut av et land, og inn i neste, når de seiler over de usynlige grensene under vann. Papirarbeidet er iblant langtekkelig, men sjelden vanskelig, du viser frem båtpapirer og pass, fyller ut noen skjema og får gjerne 48 timer på å forlate landet. Men myndighetene i San Diego hadde en egen vri. De ville ikke stemple passene våre. Vi ville jo fortsatt være i landet når vi tok bussen tilbake til havna. Vi kunne - potensielt - velge å gjemme oss i USA resten av livet, samtidig som vi offisielt hadde forlatt landet. Immigrasjonsoffiseren ba oss heller om å sende I-94-skjemaene, de vi fikk stiftet inn i passene da vi ankom USA, i posten fra Mexico, sammen med bevis på at vi faktisk var i Mexico. «Javel,» sa vi. Men tolleren, som fylte ut båtklareringspapirene våre, sa noe annet. Vi måtte ikke finne på å sende så viktige papirer med post fra Mexico. De kom bare til å bli borte. Tolleren var selv fra Mexico, så hun visste tydeligvis hva hun snakket om. «Vent heller til dere kommer lenger sør, Panama, for eksempel,» sa hun, «og send inn skjemaene derfra.» «Men vi skal jo være i Mexico et halvt år. Og vi seiler kanskje ikke til Panama i det hele tatt.» «Vel, da vet jeg sannelig ikke,» sa tolleren, «skjemaene må jo sendes inn fra utlandet. Kanskje får dere ta sjansen på det meksikanske postvesenet likevel. Her er adressen dere skal bruke. Det sentrale kontoret i Tennessee vil, om skjemaene kommer frem, registrere dere inn i systemet innen tre måneder.» «Vent litt, mener du at det kan ta tre måneder før vi offisielt har forlatt landet, forutsatt at skjemaene i det hele tatt kommer frem? At vi vil befinne oss i et slags limbo et kvart år, hvor vi ikke kan returnere til USA?» «Ja, det må visst bli sånn. Dere har jo vært her lenge nå, dere skal vel ikke tilbake hit på en stund?»

Det var venninnen vår som reddet dagen. «Dette er advokat McCulloch, jeg ringer på vegne av...» Med en slik åpningsstrofe kom hun seg lengre inn i immigrasjonsmyndighetenes irrganger enn vi noen gang ville gjort, og traff til slutt en offiser som viste råd. «Søk om forlengelse før det gyldige visumet går ut. De kan bli lovlig i landet så lenge søknaden behandles.»

Det er underlig at det skal være så vanskelig for seilere å forlate USA på korrekt vis. Denne gangen trakk vi utklareringen midlertidig tilbake, og jeg bestilte fly fra San Diego til Boston, med kopi av visumssøknaden i lomma. Det blir interessant når vi skal seile til Mexico i desember. Vi vil forlate USA rent fysisk, men offisielt? Det får vi se på.

Gamle dagers gruvearbeidere tok ofte kvitrende kanarifugler med seg ned i kullgruvene. Den liflige fuglesangen kvikket opp stemningen nede i mørket, men fuglene hadde en annen, viktigere oppgave. De var varslere. De små fuglekroppene bukket under for kullos og oksygenmangel en stakket stund før de garva gruvebusene, og dersom fuglesangen stilnet, var det bare å komme seg ut i en fart.

Oteren har overtatt denne varslingsrollen for dyrelivet i havet.

Det høres nesten ut som en hundevalp som ynker seg, men det er en liten oter. Den svømmer etter otermor som dykker ned etter krabber og skjell. Den knasende lyden får meg til å tenke på askeladdfilmene og trollet som gumlet gråstein. Selv om jeg sitter musestille og bare ser på, er otermor mistenksom. Man kan aldri vite hva menneskene pønsker på, tenker hun, napper tak i øret på ungen og svømmer vekk. Men lyden, av ungen som klager, og moren som knasker, avslører hele tiden hvor de er, blant bryggene i Moss Landing. Mange av båtene i havna er bebodd, og jeg resonnerer meg frem til at oterne er vant til folk. Det er likevel med et stikk av dårlig samvittighet jeg lister meg etter den yndige morgenscenen.

Havoteren ble nesten jaktet inn i historiebøkene på grunn av den tette, flotte pelsen. Internasjonale avtaler fikk slutt på pelsjakten i 1911, men først i 1938 ble det igjen observert oter i California. En liten koloni på 50 dyr spredte seg sakte langs Big Sur-kysten, og nådde en topp i 2007 med drøye 3000 individer. Havoterbestanden i California vipper mellom å være bare truet, og utrydningstruet. Fredningsarbeidet lå lenge an til å bli en suksesshistorie for artsvern og biologisk mangfold, men utviklingen de siste årene peker den andre veien. Nedgangen bekymrer forskere, miljøvernere og turister (selv om en del lokale fiskere gleder seg over mindre konkurranse over fisk og skalldyr). Hvorfor dør Californias havoter, til tross for strengt, tilrettelagt vern?

Otere (og seler, delfiner, skilpadder, hvaler) vikler seg inn i spøkelsesgarn som driver destruktivt omkring.  De fortrenges av urban utvikling, og mister habitater. De er sårbare for oljesøl og kollisjoner med båter. Men det som overrasker forskere er hvor syk oteren er. 40 % av de døde oterne de siste ti årene, har bukket under av sykdom. Så høye sykdomstall er uhørt i resten av dyreverden. Hva er det som smitter oteren?

Undersøkelser viser at oteren dør av ulike typer infeksjoner. En av infeksjonene skyldes parasitten Toxoplasma Gordii. Mange fugler og dyr er vertsskap for parasitten, men parasitteggene overføres visstnok bare til nye dyr via katteavføring (det er derfor gravide kvinner bør være forsiktige med rensing av kattedoen). T. Gordii-eggene havner i sjøen via bekker og avløp, blir tatt opp av skalldyr, som igjen blir spist av oter. Denne sammenhengen skapte sensasjonelle overskrifter en periode, "Pus tar livet av oter!", men så enkelt er det ikke. Man regner at over en tredjedel av verdens befolkning, også i den vestlige verden, er smittet av T. Gordii, og parasitten spres stort sett via rått kjøtt, uvaskede grønnsaker og dårlig hygiene. Og for oteren er toxoplasmose bare en av mange plager. Forskere finner spor av plantegifter og organiske miljøgifter som PCB og DDT i oter. Altså miljøgifter fra land, som har havnet i sjøen. Miljøgiftene vandrer oppover næringskjeden, de tas opp av fisk og skalldyr, som igjen spises av oter. Eller av restaurantgjester, for fiskere og oter er ofte ute etter den samme sjømaten. Og nå dør Californiaoteren i skremmende antall, av sykdom. Det er som om kanarifuglen har stilnet, men hører vi etter?

Vi seiler sørover langs Californiakysten. Det er mye liv rundt oss. Vi ser ofte oter, sjøløver, delfiner og elefantseler. Men ingen hval, selv om det er observert så mye hval i området at skip er bedt om å holde ekstra utkikk. I forrige uke drev en 25 meter lang, drektig blåhval i land like sør for San Francisco. Ifølge biologer tydet skadene på at hvalen døde av kollisjon med et skip.

Hva er kunst? Naturtro gjengivelse av stormende hav? Nonfigurative moderne malerier? Må kunst kommentere samtiden, eller holder det med noe pent å hvile øynene på? Og hva med graffiti, er det kunst?

Banksy begynte med tagging og graffiti som unggutt i Bristol. Når politiet kom springene måtte han ofte forlate halvferdige verk, men en natt, i skjul under en lastebil, fikk han en ide. Sjablonger. Sjablonger kunne skjæres til hjemme, og sprayingen ute ville bare ta noen minutter. På den måten kunne han sette sitt preg på offentlige vegger, og samtidig være kjapp nok til ikke å bli tatt. Han utviklet snart en umiskjennelig Banksy-strek, med forseggjort, satirisk, politisk og humoristisk graffiti. Han harselerer med overvåkningskameraer, kongehuset og politiet. Og dukker opp i stadig nye byer verden over: London, Melbourne, Los Angeles, Bergen.

Mission District i San Francisco er en bydel full av bohemske kafeer og bruktbutikker. Alt som er urbant og alternativt er smørt på i tjukke lag, og gatekunsten har gode kår. Veggene er dekt av graffiti, og i et smug langs Valencia Street har det nylig kommet opp en ny Banksy. Under et skilt med "No Trespassing" (ingen adgang) er det sprayet en indianer som sitter stoisk og holder nevnte skilt. Det er typisk Banksy, han plasserer sin graffiti med omhu.

Slitne etter flere timers byvandring ramler vi inn på en kino og ber billettselgeren anbefale en film for oss. "Exit Throught The Gift Shop" handler treffende nok om graffiti, og er laget av selveste Banksy. Ett av de mest kjente stuntene hans er da han malte hull i den forhatte muren på Vestbredden i Palestina, med palmetrær og hvite strender synlige gjennom hullet. Men Banksy sprayer ikke bare graffiti, han kan også male. Iblant har han sneket seg inn på store kunstgallerier og hengt opp kopier han har laget av kjente malerier. Det er snakk om kjente kunstverk med en liten vri, som for eksempel Monets "Vannliljer", hvor søppel og fraslengte handlevogner stikker opp mellom vannliljene.

Dagen etter passerer vi en annen Banksy i Chinatown. Det kommunale graffitipolitiet har nylig vært her og malt over den øvrige taggingen, men huseieren har boltet pleksiglass over Banksytegningen og hengt opp en lapp med kinesiske tegn og dårlig engelsk: "Please help us preserve this piece of art! It's very hard to get it, and destroying it means the lost for everybody!"

Og hvorfor vil huseieren i Chinatown bevare graffitien? Fordi Banksygraffiti er verdt millioner. Han har tatt steget fra gata til galleriene. Han er superstar i graffitiverdenen, men også anerkjent av det etablerte kunstmiljøet. Kjendiser som Christina Aguliera og Brad Pitt har Banksy i kunstsamlingene sine, og der trendsetterne baner vei, følger the establishment etter. I 2007 klubbet kunstauksjonen Sotheby's i London Banksys "Bombing Middle England" (akryl og sprayboks på lerret) for 102 000 pund, altså like under en million kroner. Samme dag postet Banksy et bilde på nettsiden sin som viste en scene fra et auksjonshus hvor folk bød på et bilde med teksten "I Can't Believe You Morons Actually Buy This Shit" (Jeg kan ikke fatte at dere nisser faktisk kjøper dette tøvet). Penger tjent og kred bevart.

Men det er i nattsvarte gater, med sprayboks og sjablonger, at Banksy og andre seriøse graffitikunstnere hører hjemme. Det er der de har sitt lerret, og bringer sin samfunnskritikk, sin kunst, ut til folket. I 2007 ble Banksy utnevnt til "Art's Greatest Living Briton" (Kunstens største nålevende brite). Han møtte ikke opp for å motta prisen. Ingen vet hvem han egentlig er, hva han egentlig heter, eller hvordan han ser ut. Han er bare kjent under graffitisignaturen sin. Banksy was here. Undergrunnskunstnere deler ikke ut visittkort.

Kloden er full av plastsøppel. Det er gammelt nytt. All plast som er produsert siden den gryende plastrevolusjonen på 60-tallet, finnes fortsatt blant oss (om det da ikke er brent og omgjort til generell luftforurensing). Plast forsvinner ikke. Det brytes ned i mindre og mindre biter, men ingen mikroorganismer klarer å omdanne plastmolekyler til byggestener for nytt liv. Plast inngår altså ikke i det naturlige kretsløpet på jorden, men er en del av et kretsløp likevel. Et syntetisk, destruktivt kretsløp. I havet forveksles plastsøppel med mat, og spises. Av skilpadder, hvaler, fugl og fisk. Sjekk magesekken neste gang du sløyer en fisk. Bildet under viser plastbiter funnet i en 25 cm lang Rainbow Runner, en type makrell. Fisken bet på kroken til folkene i JUNK, den Kon-Tiki-aktige flåta surret sammen av plastflasker, da de krysset Stillehavet for to år siden.

Forskningsmiljøer og organisasjoner i USA, Storbritannia og Japan er i tet når det gjelder studier av marint plastsøppel. Miljø- og kystnasjonen Norge er knapt involvert. Ingen ansatte ved verken Klif eller Havforskningsinstituttet hadde marint avfall som fokusområde da jeg spurte de for ett års tid siden. Det er underlig. Plast i havet er et økende miljøproblem som vi vet altfor lite om. De umiddelbare skadevirkningene av plastsøppel i havet er grimt visuelle: forlatte spøkelsesgarn som i årevis fortsetter å fange enorme mengder fisk; skilpadder som kveles av plastposene de spiser; seler som vikler seg inn i garnrester som så skjærer seg inn i pelsen.

Men hva med de mer usynlige langtidsvirkningene? En forskningsrapport fra 2009 er skremmende lesing. Den beskriver hvordan forskere matet fugleunger (hvitpannelirer, en type stormfugl som lever hele livet på havet) med plastsøppel de hadde plukket på en strand i Tokyo. Plasten inneholdt PCB, noe de senere fant igjen i oljekjertlene fuglene bruker for å pusse vingene. PCB fra plasten var altså tatt opp i fuglekroppen. Fugleungene ble testet for PCB (verdens farligste miljøgift), men hva med andre miljøgifter plastsøppel ofte inneholder: Bisfenol A, bromerte flammehemmere, PAH-forbindelser? Stoffene som er hormonhermende, reproduksjonsskadelige, kreftfremkallende, arvestoffskadelige. Forskningsresultatene er særdeles dårlige nyheter.

Tenk over dette: Det meste av jordkloden (over 70 %) er dekket av hav, men havet er relativt lite utforsket. Vi vet mer om månen og Mars enn om de største havdypene. Nå begynner det sakte å gå opp for oss hvor forsøplet havet egentlig er. Når man snakker om marint avfall er plast den største synderen. Plast inneholder gjerne skadelige stoffer i utgangspunktet, men fungerer også som svamper og suger opp forurensing fra sjøvannet rundt. Fugler, fisk, skilpadder og hvaler forveksler plast med mat, og i magesekken lekker plastmaten ut miljøgifter. Vi begynner så vidt å ane miljøkonsekvensene av dette. Samtidig øker plastforbruket og -forsøplingen verden over. Se på tingene rundt deg; hvor lenge må du lete før du ser noe som ikke inneholder plast? Og neste gang du er ved sjøen, hvor lang tid tar det før du oppdager plastsøppel?

The 5 Gyres Project holder foredrag i San Francisco mens vi er der. Navnet henspiller på de fem store virvlene (engelsk gyre) i Nord- og Sør-Atlanteren, i det nordlige og sørlige Stillehavet, og i Det indiske hav. Virvelen i det nordlige Stillehavet har fått mye mediadekning de siste årene. Det er der "the Great Garbage Patch" finnes, et havområde på størrelse med Texas, hvor plastforsøplingen virvles sammen og sjøvannet likner plastsuppe. Men hva med de andre store virvlene, er de også fulle av søppel?

Foredraget handler en ekspedisjon til den Nord-Atlantiske virvelen. Jeg er spent på om de har funnet like mye plast der som i det nordlige Stillehavet. 13 personer (bl.a. forskere, en journalist, en filmskaper, to kunstnere som på oppdrag fra EU skal samle søppel for å lage en installasjon) seilte fra De amerikanske Jomfruøyene til Bermuda og videre til Azorene. Nesten all plastsøpla (80 %) de sopte opp med trål underveis - på åpent hav - viste seg å stamme fra land. Marint avfall er et landproblem. Og verdens aller største søppelfylling, havet, er i ferd med å fylles opp.

San Francisco er ikke stedet å reise til om man vil ha sol og varme. Her i nordre California er det hutrende kaldt som en nordnorsk sommer. Det er Central Valleys skyld. Den gedigne grønnsakshagen på innlandet er ulidelig varm. Der stiger den hete luften til værs, og etterlater seg et vakuum som suger kald havluft inn under Golden Gate Bridge. Det samme gjentar seg hver eneste dag; den rå havtåka ruller inn over byen og det er bare de øverste skyskraperne som synes.

Det er altså ikke været som lokker folk til San Francisco. Det er byen selv. Den er alt hva det øvrige USA ikke er. Radikal, nyskapende, alternativ og miljøbevisst. De som bor her er alle ihuga individualister - de kommer fra småbyene i California, fra trangsynte tettsteder i Midt-Vesten, de har flyttet hit fra Moskva, fra Førde - og gir de ulike bydelene liv og nerve. The Mission er hipsterbydelen med de kuleste barene og konsertene, de homofile regjerer fortsatt i Castro, mens de som har tjent seg rike på dot-com-bølgen bor øverst på Nob Hill, med utsikt mot verdens mest berømt bro. Golden Gate Bridge er ikke bare populær blant turister med kamera, den er også en del av sjelen til alle som bor her. 

Og kanskje aller mest til den eksklusiv gruppa malere og sveisere som er heltidsbeskjeftiget med å vedlikeholde den dyp-oransje fargen, og gå over rustne nagler og bolter. De arbeider på broa hver eneste dag, og er vant til å jobbe mellom turister, slentrende kjærestepar og pendlere på sykkel. De har fått ekstraopplæring i å oppdage en spesiell type mennesker. Golden Gate er nemlig verdens største selvmordsdestinasjon. Det er ikke uvanlig å finne leiebiler med etterlatte selvmordsbrev og utgåtte parkeringsbilletter ved brohodet. The jumpers - hopperne, som de beskrivende kalles - kommer fra hele verden for å avslutte alt i et fire sekunders spektakulært hopp. Siden åpningen i 1937 har 1300 mennesker tatt steget, det er om lag en dyster sjel hver fjortende dag. Lyden når de treffer havflata er et hardt knall - som om en treplate faller på et betonggulv - og sjansen for overlevelse er omtrent lik null.

Men mirakler skjer, også der. Johnston forteller oss om surfekompisen sin, som kom forbi i akkurat rette øyeblikk. "Han hørte et enormt brak, så noe i vannet, og skjønte hva det var. Jenta overlevde, og kompisen min ble intervjuet på tv. Han er en av disse blonde, bredskuldra surfetypene som knapt kan snakke engelsk, kun surfe-lingo: Dude! I was riding this awesome wave, and I heard - you know - WHAM! - and there was this chick, like - holy shit, man!"

For to år siden vedtok brorådet å strekke en plastbelagt stålnetting under broa, for å hindre folk i å hoppe. Vedtaket er fortsatt omstridt, selvmordsnettet vil sikkert stoppe noen, men det vil også endre utseendet på et av USAs fremste landemerker. Men vedtak og budsjetter er ikke alltid i balanse, både by og stat er så godt som bankerott, og nettet koster 50 millioner dollar.

Alle historiene vi har hørt om broa gjør at vi ser på de andre fotgjengerne med et nytt og granskende blikk. Iblant tar vi en sving oppunder Golden Gate når vi er ute og seiler på San Francisco-bukten. Midt under broa slynges ekkoet av skrikene våre frem og tilbake mellom bropilarene, og vi ser ikke annet enn måker, tåkedotter og Stillehavet utenfor.

Jeg reiser tilbake til California etter to måneder sammen med familie og venner i Boston. Det er femten måneder siden sist jeg bodde ombord. Det kreves en egen type smidighet og kompromissvilje for å leve det gode, frie livet i en liten seilbåt. Det handler mer om en mental omstilling, enn det praktiske ved å ha lite plass og få ting. Men denne mentale omstillingen tar tid. Dessuten overraskes jeg av sommerværet i California. I Boston var det nesten tropisk varme, men her i San Francisco kommer havtåka sigende inn under Golden Gate Bridge, og legger seg klamt over by og båt. Vi baker for å få opp varmen ombord, og kler oss i langbukse og genser. Kanskje er det sør i California de er, de som vandrer lettkledt rundt med solbleket hår og surfebrett under armen?

Golden Gate Bridge i San Francisco, som for oss er porten til Stillehavet

4. juli får vi besøk av vennene våre fra Madera. De kommer kjørende med truck, og vi benytter anledningen til storhandel. På tilbaketuren blir det trafikkork, og vi snegler avgårde mot båthavna Aquatic Park i sentrum av byen. Det går opp for oss at Bika ligger ankret midt i nasjonaldagsfeiringen, dvs. mellom rockekonserten og folkehavet langs stranden, og moloen hvor hele fyrverkeriet for San Francisco skytes i været. Men vi bløffer oss gjennom politisperringene og ror matvarene ut til Bika. Det blåser en kald vind inn fra Stillehavet. Bika kaster på seg i rossene. Likevel er det varmt og koselig i båten, skjønt vi får problemer da en politibåt kommer inntil og gir oss beskjed om å flytte. Flytte hvor? roper vi ut i mørket. Omtrent da skytes den første raketten opp fra moloen, høyt, høyt, før den eksploderer over oss. Smellet er øredøvende. Deretter kommer neste rakett, og neste, og neste. Politibåten siger bakover i mørket. Det er for sent å flytte nå. Men vi får se et grandiost fyrverkeri fra første rad, og det er så eksplosjonene bokstavelig talt rister i skroget. 

Flotte husbåter i Sausalito med felles brygge

San Franciscobukten er stor som Ryfylke, og flott å seile i. Vi flytter oss mellom ulike ankringsbukter, med den avslappa seilerbyen Sausalito som hovedbase. Sausalito er en av de få stedene hvor hippiegenerasjonen, og hele hippiefilosofien, fortsatt er levende. På godt og vondt. Enkelte har tydeligvis videreført tankegangen om dop; de bor i rustne båter som ligger på skakke i gjørma når det er lavvann. Enkelte skrog synes å være snekret i hop i narkorus, og det er ikke godt å si om de planla en seilbåt eller en husbåt. Men Sausalito har også den mest vellykkede siden av hippietiden. Ressurssterke mennesker som lever i flotte husbåter, med en type nytenkning som smitter over på IT-industrien, og på sett og vis har revolusjonert verden, om enn ikke helt i tråd med 70-tallets filosofi.

Mediabildet i USA er fortsatt fullstendig dominert av oljeutslippet i Mexicogulfen. Utslippet er ute av kontroll, og mengden olje som spys ut av den ødelagte brønnen til Transocean Deepwater Horizon oppjusteres stadig. Fire dager etter ulykken, som skjedde 20. april, anslo BP og den amerikanske kystvakten at det lekket ut rundt 1000 fat olje daglig. I dag, knappe to måneder senere, anslår en ekspertgruppe nedsatt av amerikanske myndigheter at 30 000 fat olje lekker ut hver eneste dag. Dette er verre enn Exxon Valdez-utslippet i Alaska i 1989. BPs oljeutslipp i Mexicogulfen er så stort at det tilsvarer en Exxon Valdezkatastrofe hver 10ende dag.

Ledere fra verdens fem største oljeselskaper (BP, Exxon Mobile, Chevron, ConocoPhillips og Shell)  sto tirsdag 15. juni skolerett foran en granskningskomite fra den amerikanske kongressen. De måtte forsvare og forklare oljeindustriens rutiner for helse, miljø og sikkerhet. Rex Tillitson, lederen fra Exxon Mobile, hevdet at sikkerhetsprosedyrene i bransjen var så gode at Deepwater Horizon-ulykken egentlig ikke skulle kunne skje. Underforstått at ulykken skjedde fordi BP ikke hadde fulgt bransjens ufeilbarlige HMS-rutiner. Kongressen lot seg ikke sjarmere av utspillet. Forut for høringen hadde de gjennomgått oljevernberedskapsplanene til de fem selskapene, og sett at de var så godt som identiske, selv om de hadde ulike bedriftslogoer. Chevron og Shell sier i sine planer at de kan håndtere et oljeutslipp på 200 000 fat daglig, mens BP sier de er forberedt på å takle utslipp på 250 000 fat daglig. Kongressmedlem Henry Waxman kaller beredskapsplanene for tomme ord. BPs plan har sviktet, selv om dagens oljeutslipp i Mexicogulfen "bare" er estimert til 30 000 fat olje daglig.  Det er ingen grunn til å tro at dette ikke kunne ha skjedd med andre oljeselskaper, flotte konsekvensutredninger og beredskapsplaner til tross. Det hjalp heller ikke på troverdigheten at planene tok med hvalrosser i oppramsingen over sårbart dyreliv i Mexicogulfen. Kongressmedlem Ed Markey spurte lederne i BP, Exxon Mobile og Chevron om de ikke viste at det var tre millioner år siden det fantes hvalrosser i Mexicogulfen?

Oljeselskapenes unnfallenhet provoserer både amerikanere og europeere. Protestaksjoner mot BP brer om seg på internett og utenfor bensinstasjoner. Det er forståelig at folk blir sinte, og vil ha en syndebukk. Men vil det bidra til en tryggere - og renere - oljeindustri om vi fyller tanken hos Shell istedenfor hos BP?

Moderne samfunn er fullstendig avhengige av olje. Ikke bare som drivstoff for biler og fly, men til nesten alt vi omgir oss med. Har du tenkt over hva olje brukes til? Petroleumsbaserte produkter brukes for å lage såpe, barberskum og parfyme. Fleecejakker, undertøy, vitamintabletter og møbler. Vi lever i en petrokjemisk tid. Vi omgir oss med syntestiske produkter, selv syntetisk mat. Selv de av oss som aktivt prøver å leve annerledes, og bryte ut, slipper ikke unna oljen. Jeg bor i båt, reiser ved hjelp av vindkraft og får elektrisiteten min fra et solcellepanel. Men båten er laget av plast. Seilene av polyester. Solcellepaneler gror heller ikke på trær.

Vi er alle indirekte medskyldige i miljøkatastrofen som utspiller seg i Mexicogulfen akkurat nå. Men det direkte ansvaret ligger på oljeindustrien, på BP.

Varme, glatte bestemorshender. En liten barnehånd trygt plassert i den rommelige neven til bestefar. Forholdet mellom barnebarn og besteforeldre er ofte magisk og det beste i livet. En fredag i april tok to besteforeldre med seg de fire barnebarna sine på overnattingstur. De skulle sove i telt. Leke i snøen. Ha en skikkelig fin tur.

Teltbrannen i Salangen 10. april har berørt en hel nasjon. Besteforeldre og barnebarn på eventyrtur - det kunne ikke ha vært finere, og så gikk det så forferdelig galt. Det er umulig å høre om telttragedien uten å kjenne at hjertet vil slutte å slå, i ren protest mot at livet kan være så vondt og urettferdig.

Det skjer forferdelige ting over hele verden hver eneste dag, hvert minutt. Overgrep og ulykker som snur opp ned på tilværelsen til de det gjelder, med familie og venner i fortvilelse og sorg over det som har skjedd. Dagsavisene er fulle av slike historier, men det er ikke så ofte det rammer deg eller dine. Vanligvis kan du kjenne på medfølelsen, puste lettet ut fordi det ikke gjaldt deg, og fortsette som før. Men denne gangen var det annerledes, for meg og familien min. Sønnen til kusinen min var med på den teltturen. Og ingenting blir noen sinne som før.

Det er mange som har spurt hva som er det verste med å være jordomseiler. Det beste er det jo lett å tenke seg til: friheten, kokospalmene, alle de nye vennskapene. Men det verste? Det har ikke vært så lett å svare på det, tidligere - men nå vet jeg hva det er. Det verste er å være langt unna når noe alvorlig skjer med de man er glad i. Jeg holdt på med båtpuss i California da meldingen om teltulykken tikket inn. Jeg har aldri vært så glad for internett som akkurat da, og kom meg gjennom lammelsen de første dagene takket være skype, facebook og hotmail.

To uker etter ulykken fikk vi båten ferdig. Vi sjøsatte i San Francisco Bay, og jeg reiste til Boston, for å være sammen med familie og venner som går gjennom en veldig vanskelig tid. Sønnen til kusinen min får akutt behandling hos verdens fremste brannskadespesialister, ved Shriners Hospital for Children i Boston.

Dette er en tung tid for oss alle. Dagene mine her i Boston handler om alt annet enn miljøsakene jeg ellers er så engasjert i, men livet går jo videre. Dagene blir hverdager. Oljeutslippet i Mexicogulfen har nådd land på Grand Isle, øya som ligger like vest for munningen til Mississippi, i Louisiana. Vi var på Grand Isle i flere måneder i fjor, og har mange venner der. Nå sender de oss oppgitte eposter, og blir intervjuet om oljekatastrofen på nasjonal tv. Grand Isle er som en eneste lang sandstrand, og skulle egentlig vært full av badeturister på denne tiden av året. Og fugler. Ikke olje.

Det skulle ikke skje. Konsekvensanalysen BP leverte amerikanske myndigheter for et år siden konkluderte med at et oljeutslipp fra boreriggen Transocean Deepwater Horizon var usannsynlig. Rapporten hadde en avvæpnende tone: "Et utilsiktet utslipp har potensiale til å skade fiskeri, fugleliv, marint dyreliv, tilgrise strender ... men det er usannsynlig at de planlagte aktivitetene på Mississippi Canyon Block 252 vil forårsake slike utslipp."

Vel, det skjedde. Alt gikk galt. 11 menneskeliv gikk tapt, og sikkerhetssystemene, som automatisk skulle stenge brønnen og hindre utslipp, fungerte ikke. Dette ligger an til å bli den største oljekatastrofen i USAs historie. BP har klart å stenge den ene lekkasjen, men det lekker fortsatt ut like mye olje som før: over 5000 fat olje daglig. Og nå sier talsmenn fra BP at det er sannsynlig at utslippet kan tidobles, til over 60 000 fat olje hvert døgn.

Kerry St. Pe var leder for Louisianas oljevernberedskap i over 20 år. Han er alvorlig bekymret, og snakker med New Orleansavisen Times-Picayune: "Dette er ikke et vanlig utslipp, hvor en stor, men avgrenset mengde olje lekker ut fra et tankskip. Dette er mye, mye verre. Dette er en stri elv av olje hvor det renner ut over 800 000 liter olje hver dag, og det kan vare i to måneder eller mer."

I fjor på denne tiden seilte vi langs kysten av Alabama, Mississippi og Louisiana, som er et nesten sammenhengende våtmarksområde med rikt fugleliv. Pelikanene lettet tungt da vi kom sigende, og saksenebbene strøk over vannflata i store flokker. Nå får vi bekymrede meldinger fra vennene våre i Louisiana. De er sinte på BP som ventet altfor lenge med å innrømme omfanget av utslippet, og bekymret for hva som vil skje når den tykke oljen når land.

I California har oljekatastrofen i Mexicogulfen fått guvernør Schwarzenegger til å gjøre helomvending. Han har lenge promotert oljeboring i statlige verneområder utenfor kysten av California, for å få sårt tiltrengte kroner i statskassen. Nå har fjernsynsbildene fra Louisiana fått han til å endre mening, og han støtter ikke lenger oljeboring utenfor Santa Barbara. Han ga klar melding på et pressemøte mandag: "Du slår på tven og ser bildene fra denne enorme katastrofen, og sier til deg selv: hvorfor skal vi ta sånne sjanser?"

Og hva med Norge, hvilke sjanser skal man ta i de sårbare områdene i Lofoten og Vesterålen? Uhell og oljeutslipp skjer, uavhengig av sannsynlighetsberegningene i konsekvensanalyser.

1,02 milliarder mennesker sulter, i følge de siste tallene fra WHO. 1,02 milliarder er et svimlende, nesten uhåndgripelig tall. Det er hver sjette verdensborger. Det er nesten Europa og USAs samlede befolkning. Men det er ikke Vesten som sulter - hungersnøden rammer Asia og Afrika. I Vesten kaster vi mat.

Amerikanske restauranter, butikker, skoler, husholdninger og bønder kaster nesten 40 % av all mat som produseres i USA. Vi liker gjerne å tenke på Norge som et foregangsland, men det er ikke noe bedre her. En detaljert undersøkelse gjort i Fredrikstad i november i fjor viste at 40 % av søpla under kjøkkenbenken var mat. I Norge er mat den søppelfraksjonen som øker mest. Det er de rike, og velutdannende, som kaster mest. Moderne mennesker med dårlig tid bryr seg ikke om matrester.

Det er uetisk å kaste mat når store deler av verden sulter. Det er også økonomisk sløseri, og et stort miljøproblem. I USA havner matavfallet på fyllinger, hvor det råtner og produserer metan, noe som er en mye sterkere drivhusgass enn CO₂. I Norge blir mye brent, og verdifulle næringsstoffer forsvinner ut av kretsløpet som alt liv på jorden avhenger av. Men den største miljøbelastningen kommer før maten blir søppel. Hvorfor bruke enorme mengder plantegifter, kunstgjødsel, vann, kunstig oppvarming og nedkjøling - og drivstoff til jordbruksmaskiner, trailere og fly, når vi dumper det ferdige produktet? Og hvorfor kan ikke matoverskuddet doneres til trengende, istedenfor å dumpes?

USA er beryktet for sitt sprø rettssystem. Her i mulighetenes land kan du få millionerstatning om du brenner deg på en kopp rykende fersk kaffe. Få butikkeiere vil ta sjansen på å gi bort mat, med et slikt rettsspøkelse hengende over seg. En nasjonal lov fra 1996 fritar giverne ansvaret dersom donert mat er gitt bort i god tro, men det finnes alltid en dyktig advokat som kan bevise det motsatte. Dermed begrenser de store matvarekjedene seg til å gi bort bakervarer, mens kjøtt og fisk (den mest energikrevende og miljøbelastende maten som finnes) kastes, til stor fortvilelse for de som driver suppekjøkkener og herberger på trange budsjetter. Det finnes en liten undergrunnsgruppe som har tatt saken i egne hender. De har vendt forbrukersamfunnet og konsumerismen ryggen. De har sluttet å handle mat, og går heller rundt butikken, til baksiden. Der raider de konteinerne til gourmetbutikkene, og finner fullgod originalinnpakket mat, før søppelbilen kommer. De kalles dumpster divers, eller freeganere. De er ikke uteliggere. De går i vanlige klær, og likner deg og meg. Vi traff en av dem da vi seilte gjennom Kanariøyene. Svenske Peter hadde ingen jobb, men trengte det heller ikke. Han fant det han trengte i bakgården til supermarkedene. Han bodde i båt. Gjorde det han hadde lyst til. Og syntes livet var lett å leve.

Grønn jordomseiling 

Hvordan står det til med miljøet i ulike deler av verden, sett fra en engasjert miljøingeniørs ståsted? Hvordan er det å være på jordomseiling i en liten båt, år etter år? Etter et halvt års pause er miljøreise-brevene endelig tilbake. Nå som en grønn reiseblogg som vil oppdateres omlag hver tredje uke. De gamle reisebrevene fra 2005 til 2009, da vi seilte fra Norge til Afrika, Karibia, Sør- og Nord-Amerika, ligger i arkivet.

Denne nye reisebloggen vil fortsatt handle om ulike miljøtema, og om reisen vår, som på ingen måte er over. De første fire årene på tur var bare begynnelsen. Vi liker livet ombord, og har ingen planer om å flytte tilbake på land. Iblant er det greit å komme hjem til Norge, treffe familie og venner og jobbe litt (jeg har vært tilbake i miljøavdelingen i SAR), men nå reiser vi snart til båten som venter på oss i San Francisco. Planene videre er å seile sørover langs Californiakysten til Mexico for å utforske Baja California, før vi lagrer båten i Mexico og reiser nordover til Alaska for vinteren. Men slike planer er bare gyldige inntil vi legger nye planer. Vi er jo kommet over til Stillehavssiden nå, og skulle vi få et plutselig innfall om seile direkte fra San Francisco til Hawaii - ja, da kan vi tenke det; ønske det; ville det med;  og gjøre det.

Bildene er ikke manipulerte. Dette er en miniatyrutgave av Bika, båten vår  

Vi har vært et halvt år hjemme i Norge. Vi har bodd i en stor enebolig med frukttrær i hagen, dobbeltseng, kjøleskap, rennende vann og rom på rom på rom. I båten har vi ingen av delene. Der deler vi en boflate på fem kvadratmeter; i eneboligen har vi hatt en etasje hver. Vil vi virkelig tilbake til båten? Er det ikke behagelig å ha det så bekvemmelig som nå?
 
Joda, det er behagelig. Det er lettvint. Livet ombord i en liten og smal båt er trangt og ofte tungvint. Vi må ro over bukta etter vann. Middagsgjestene våre må balansere tallerkenen i fanget. I nye havner må vi utforske alt på ny; hvor er det nettkafé, hvilken frekvens er BBC World Service på, hva er de lokale reglene for ankring? Livet som langferdsseiler er iblant tungrodd, men samtidig er det såre enkelt. Vi kan stort sett reparere utstyret og boligen vår selv. Vi har få bekymringer, om vi bare holder tritt med værmeldingene. Vi får ro til å lese og skrive (ja, for vi jobber underveis, dette er en livsstil, ikke en ferie) og lever så sakte at vi rekker å la opplevelsene synke inn. Vi seiler vår egen sjø, bokstavelig talt. Frihetsfølelsen det gir å leve slik på yttersiden er berusende. Intens. Og avhengigshetsskapende. Så ja, vi vil tilbake.

Så en liten bruksanvisning. Med dette nye bloggformatet kan dere kommentere og diskutere det jeg skriver, bare klikk på kommentarfeltet nederst. De som vil ha en automatisk melding hver gang det postes noe nytt kan abonnere ved å trykke på knappene for epost eller rss. Og vil du vite mer om oss (Nina Kristin Nilsen og Henrik Nor-Hansen), om båten vår Bika, om reiserute og planlegging, eller se tv-innslaget Discovery Channel sendte om oss i 2008, kan følge linken på båtsymbolet øverst til høyre.

Selv om denne bloggen står på SARs nettsider formidler den mine personlige opplevelser og meninger, og ikke SARs offisielle holdninger. Den er ment for alle som er interessert i reiser og miljø, så send gjerne bloggen til noen du tror vil like den. Og kom gjerne med tilbakemeldinger, både ris og ros - eller er det kanskje noe spesielt du vil jeg skal skrive om? Jeg håper jeg hører fra deg. Hilsen Nina.