Aqua Vitae
De nye vanndunkene våre er uten bisfenol A, det østrogenliknende og hormonhermende kjemikaliet som ofte lekker ut av visse typer plast. Vi skal fylle opp med vann her i San Diego, før vi seiler til det tørre, ørkenaktige Baja i Mexico. Men hvor kommer San Diego-vannet fra, og hvor rent er det?
San Diego, storbyen helt sør i California, har hatt vedvarende vannkrise de siste tjue årene. Lokale drikkevannskilder dekker kun behovet til 10 % av befolkningen på 3 millioner, resten importeres fra Coloradoelva og kilder i nordre California. De lokale myndighetene er stadig på jakt etter bedre, billigere og mer miljøvennlige løsninger. Forbud mot å vanne plenen i tørkeperioder monner ikke. Og hver gang noen går på do, spyles litervis med dyrebart drikkevann ned i kloakken. Hva om man kunne ta dette vannet tilbake? Resirkulere avløpsvannet? Astronauter i verdensrommet drikker jo sin egen urin. Dersom de kan rense konsentrert urin til tilfredsstillende drikkevann i det ytre rom, burde det vel være mulig å gjøre noe med avløpsvannet her nede på jorden?
Avløpsvann blir vanligvis sendt gjennom et renseanlegg før det slippes ut i sjø, elver og innsjøer. På den måten inngår vannet i et evig kretsløp; det fordamper og blir til skyer, regner ned til jorden, og fyller opp drikkevannskildene på ny. Men i San Diego holder det ikke å vente på regn. Det naturlige kretsløpet går for sakte. Stadig flere byer i USA, Storbritannia og Australia hopper over leddet med skyer og regn, og fører det rensede avløpsvannet direkte til drikkevannskildene. Det kalles Indirect Potable Reuse, IPR, altså indirekte gjenbruk (av avløpsvann) som drikkevann. De som er skeptiske til denne typen resirkulering har funnet et mer klingende navn, de kaller det for "toilet to tap".
Det er ikke noe å si på teknologien. Det rensede avløpsvannet blir ofte renere enn drikkevannet det blandes med. Men den folkelige motstanden er ofte stor. Folk synes det er ekkelt. Rense kloakk, og bruke det som drikkevann? Budskapet er vanskelig både å selge og å svelge.
San Diego har diskutert vannresirkulering frem og tilbake siden 90-tallet. Pådriverne av IPR argumenterer med at det andre alternativet, avsalting av sjøvann, blir dyrere, mer energikrevende og gir mer avfall enn IPR. Motstanderne av IPR sår tvil om hvor rent det rensede kloakkvannet egentlig blir. Hva med rester av p-piller, antibiotika og andre medisiner? Hva med patogener?
Drikkevannet vi fyller opp med i San Diego kommer antagelig fra Coloradoelva, ikke IPR. Men på en måte er det resirkulert avløpsvann likevel. Før Coloradoelva når San Diego har den, og de mange bielvene, fått tilsig av byene og jordbruksområdene som ligger oppstrøms. Elva får påfyll av renset avløpsvann, men også avrenning fra jordbruk, sigevann fra avfallsfyllinger. Det er ikke rart det hyperrensede avløpsvannet ofte er renere enn vanlige drikkevannskilder.
San Diego har nylig dratt i gang en storstilt holdningskampanje for å lære folk om vann og kretsløp, og få de til å akseptere IPR som en uunngåelig vannkilde. For noen år siden ble San Diegos drikkevann (fra Coloradoelven) testet for rester av farmasøytiske midler. De fant spor av ibuprofen, insektsmiddelet DEET og angstdempende medisiner. Med slikt drikkevann ombord trenger vi verken være redd for feber, mygg eller meksikanske narkokarteller.
Båtpuss på bondelandet og giftig vann
Bika står på land i Central Valley. Rundt oss ligger endeløse plantasjer med appelsintrær, mandeltrær, enorme innhegninger med kveg som står dørgende stille i solen. Vi befinner oss tre timer fra marinaene i San Francisco.
Det er et underlig sted å gjøre Bika klar for Stillehavet. Det kjennes også underlig å være invitert hit av vilt fremmede mennesker, som ikke bare inviterte oss til å bo så lenge vi ønsket, men som også aksepterte en seilbåt foran huset. Litt av svaret kommer i sekstiden hver morgen. Jean Mondeau er ikke som andre menn. Han vekker oss med salsamusikk og tamburin. Deretter begynner han å snakke båt. Ekteparet Mondeau drømmer nemlig også om å krysse Stillehavet.
Solnedgangen er tung i støvet og varmen. Rødfargen blør langsomt utover himmelen. Senere på kvelden begynner sprøytingen av markene. Dette er småfly som bedriver en vill luftakrobatikk i mørket. Den utrolige seansen foregår i høyde med lyktestolpene, og vi kjenner den ubehagelige lukten av sprøytemidler da vi kjører forbi på hovedveien. Central Valley har hele 25 % av matproduksjonen (og plantegiftforbruket) i USA, og dette skaper sine helt særegne problemer.
Drikkevannet i Central Valley kommer fra både grunnvann og overflatevann, og er ofte så forurenset at det ikke kan drikkes. Innbyggerne er blitt vant til advarsler om for høye innhold av plantegifter, arsenikk, tarmbakterier og tungmetaller i vannet. De fleste har gått over til kjøpevann. Det nytter ikke å koke vannet. Kokingen fjerner visstnok tarmbakteriene, men nitratene (som er kreftfremkallende og spesielt giftig for spedbarn) konsentreres av koking, så det blir galt uansett.
Kampen for rent drikkevann har pågått så lenge folk kan huske, og problemet er så altomfattende at selv 13-åringer har dannet egne grupper for trygt vann. Rent vann burde være en menneskerett, og pressgrupper forsøker å få vedtatt nettopp en slik formulering i staten California. De håper et slikt vedtak vil gjøre det lettere å stille myndighetene til ansvar når de nedprioriterer en slik viktig samfunnsressurs. Men solskinnsstaten, med skuespiller Arnold Schwarzenegger som guvernør, mangler penger. Helsemyndighetene sliter med stadige budsjettkutt. De ser seg nødt til å prioritere vannforurensninger som gjør folk umiddelbart syke, for eksempel tarmbakterier som kommer fra både husdyrgjødsel og gamle septiktanker. De andre stoffene, de med mer snikende skadevirkninger, nedprioriteres. Men kanskje er den typen forurensning verre. Man kan verken smake eller se at drikkevannet inneholder plantegifter og tungmetaller. Man får ikke magesjau av å drikke slikt vann. Skaden fra de kreftfremkallende og reproduksjonsskadelige stoffene kommer sakte, ofte over mange år. Mens dårlig økonomi gjør helsemyndighetene ineffektive, gnir flaskevannsselgerene seg i hendene. Også vi, som vanligvis boikotter kjøpevannsindustrien, er blitt gode kunder.
Jean Mondeau forteller om vannkvaliteten da vi kjører inn mellom appelsintrærne. Meksikanerne krøker seg sammen på overfylte pickuper. Appelsinene er modne, og det er tid for innhøsting. Mange av meksikanerne er illegale innvandrere. De har lav lønn, ingen rettigheter. Jean arbeider som etterforsker og vet mye om dette emnet. Han kjenner de skjulte sidene av samfunnet. Kanskje var det slik kunnskap som gjorde at han våget å invitere oss hit.