Det absolutt fineste med jordomseilerlivet er friheten. Friheten til å være sin egen, til å seile sin egen sjø, bestemme over sin egen tid. Vi har selvsagt nok av hverdager og rutiner, vi må innrette oss etter visumregler og regntunge nattevakter, og det hender vi kjenner det skandinaviske tungsinnet sige på. Men vi har valgt alt dette selv. Det er en berusende frihet. Og iblant ganske praktisk. Nå, for eksempel, kunne jeg lett sette jordomseilerlivet på hold noen uker for å reise til Boston.

Lille Even, som ble så hardt skadet i teltbrannen i april, er fortsatt på sykehus der. Det går oppsiktsvekkende bra med ham. Even har sprengt alle prognosene legene ga for hvor lang tid det kom til å ta før han ble god igjen. Som enhver femåring har han fullt fokus på å leke, på å utforske livet, lære seg nye bokstaver og tall. Han har rett og slett ikke tid til å være pasient. Hvorfor ligge i sykesenga når man kan rocke rundt på lekerommet? Og nå som det snart er skiføre hjemme i Salangen, ja, da er det på tide å dra hjem, til lekekamerater og akebakker. Javisst er legene på Shriners Burn Hospital dyktige, de er verdensmestere på sitt felt, men jeg tror Evens livslyst og energi har hatt like mye å si for at han reiser hjem til jul. Det er utrolig inspirerende å være sammen med mennesker som er så livsbejagende som Even, som lever så intenst i øyeblikket. For man vet jo aldri hva som skjer. Man vet bare hva man har akkurat nå. Grip øyeblikket, alle sammen. Lev nå. Akkurat nå.

Turistvisumene våre gikk ut 1. november. Planen var å seile over grensen til Mexico slik at jeg kunne fly til Boston derfra, altså forlate USA, og returnere en uke senere, fra Mexico. Seilere må alltid klarere ut av et land, og inn i neste, når de seiler over de usynlige grensene under vann. Papirarbeidet er iblant langtekkelig, men sjelden vanskelig, du viser frem båtpapirer og pass, fyller ut noen skjema og får gjerne 48 timer på å forlate landet. Men myndighetene i San Diego hadde en egen vri. De ville ikke stemple passene våre. Vi ville jo fortsatt være i landet når vi tok bussen tilbake til havna. Vi kunne - potensielt - velge å gjemme oss i USA resten av livet, samtidig som vi offisielt hadde forlatt landet. Immigrasjonsoffiseren ba oss heller om å sende I-94-skjemaene, de vi fikk stiftet inn i passene da vi ankom USA, i posten fra Mexico, sammen med bevis på at vi faktisk var i Mexico. «Javel,» sa vi. Men tolleren, som fylte ut båtklareringspapirene våre, sa noe annet. Vi måtte ikke finne på å sende så viktige papirer med post fra Mexico. De kom bare til å bli borte. Tolleren var selv fra Mexico, så hun visste tydeligvis hva hun snakket om. «Vent heller til dere kommer lenger sør, Panama, for eksempel,» sa hun, «og send inn skjemaene derfra.» «Men vi skal jo være i Mexico et halvt år. Og vi seiler kanskje ikke til Panama i det hele tatt.» «Vel, da vet jeg sannelig ikke,» sa tolleren, «skjemaene må jo sendes inn fra utlandet. Kanskje får dere ta sjansen på det meksikanske postvesenet likevel. Her er adressen dere skal bruke. Det sentrale kontoret i Tennessee vil, om skjemaene kommer frem, registrere dere inn i systemet innen tre måneder.» «Vent litt, mener du at det kan ta tre måneder før vi offisielt har forlatt landet, forutsatt at skjemaene i det hele tatt kommer frem? At vi vil befinne oss i et slags limbo et kvart år, hvor vi ikke kan returnere til USA?» «Ja, det må visst bli sånn. Dere har jo vært her lenge nå, dere skal vel ikke tilbake hit på en stund?»

Det var venninnen vår som reddet dagen. «Dette er advokat McCulloch, jeg ringer på vegne av...» Med en slik åpningsstrofe kom hun seg lengre inn i immigrasjonsmyndighetenes irrganger enn vi noen gang ville gjort, og traff til slutt en offiser som viste råd. «Søk om forlengelse før det gyldige visumet går ut. De kan bli lovlig i landet så lenge søknaden behandles.»

Det er underlig at det skal være så vanskelig for seilere å forlate USA på korrekt vis. Denne gangen trakk vi utklareringen midlertidig tilbake, og jeg bestilte fly fra San Diego til Boston, med kopi av visumssøknaden i lomma. Det blir interessant når vi skal seile til Mexico i desember. Vi vil forlate USA rent fysisk, men offisielt? Det får vi se på.

San Francisco er ikke stedet å reise til om man vil ha sol og varme. Her i nordre California er det hutrende kaldt som en nordnorsk sommer. Det er Central Valleys skyld. Den gedigne grønnsakshagen på innlandet er ulidelig varm. Der stiger den hete luften til værs, og etterlater seg et vakuum som suger kald havluft inn under Golden Gate Bridge. Det samme gjentar seg hver eneste dag; den rå havtåka ruller inn over byen og det er bare de øverste skyskraperne som synes.

Det er altså ikke været som lokker folk til San Francisco. Det er byen selv. Den er alt hva det øvrige USA ikke er. Radikal, nyskapende, alternativ og miljøbevisst. De som bor her er alle ihuga individualister - de kommer fra småbyene i California, fra trangsynte tettsteder i Midt-Vesten, de har flyttet hit fra Moskva, fra Førde - og gir de ulike bydelene liv og nerve. The Mission er hipsterbydelen med de kuleste barene og konsertene, de homofile regjerer fortsatt i Castro, mens de som har tjent seg rike på dot-com-bølgen bor øverst på Nob Hill, med utsikt mot verdens mest berømt bro. Golden Gate Bridge er ikke bare populær blant turister med kamera, den er også en del av sjelen til alle som bor her. 

Og kanskje aller mest til den eksklusiv gruppa malere og sveisere som er heltidsbeskjeftiget med å vedlikeholde den dyp-oransje fargen, og gå over rustne nagler og bolter. De arbeider på broa hver eneste dag, og er vant til å jobbe mellom turister, slentrende kjærestepar og pendlere på sykkel. De har fått ekstraopplæring i å oppdage en spesiell type mennesker. Golden Gate er nemlig verdens største selvmordsdestinasjon. Det er ikke uvanlig å finne leiebiler med etterlatte selvmordsbrev og utgåtte parkeringsbilletter ved brohodet. The jumpers - hopperne, som de beskrivende kalles - kommer fra hele verden for å avslutte alt i et fire sekunders spektakulært hopp. Siden åpningen i 1937 har 1300 mennesker tatt steget, det er om lag en dyster sjel hver fjortende dag. Lyden når de treffer havflata er et hardt knall - som om en treplate faller på et betonggulv - og sjansen for overlevelse er omtrent lik null.

Men mirakler skjer, også der. Johnston forteller oss om surfekompisen sin, som kom forbi i akkurat rette øyeblikk. "Han hørte et enormt brak, så noe i vannet, og skjønte hva det var. Jenta overlevde, og kompisen min ble intervjuet på tv. Han er en av disse blonde, bredskuldra surfetypene som knapt kan snakke engelsk, kun surfe-lingo: Dude! I was riding this awesome wave, and I heard - you know - WHAM! - and there was this chick, like - holy shit, man!"

For to år siden vedtok brorådet å strekke en plastbelagt stålnetting under broa, for å hindre folk i å hoppe. Vedtaket er fortsatt omstridt, selvmordsnettet vil sikkert stoppe noen, men det vil også endre utseendet på et av USAs fremste landemerker. Men vedtak og budsjetter er ikke alltid i balanse, både by og stat er så godt som bankerott, og nettet koster 50 millioner dollar.

Alle historiene vi har hørt om broa gjør at vi ser på de andre fotgjengerne med et nytt og granskende blikk. Iblant tar vi en sving oppunder Golden Gate når vi er ute og seiler på San Francisco-bukten. Midt under broa slynges ekkoet av skrikene våre frem og tilbake mellom bropilarene, og vi ser ikke annet enn måker, tåkedotter og Stillehavet utenfor.

Jeg reiser tilbake til California etter to måneder sammen med familie og venner i Boston. Det er femten måneder siden sist jeg bodde ombord. Det kreves en egen type smidighet og kompromissvilje for å leve det gode, frie livet i en liten seilbåt. Det handler mer om en mental omstilling, enn det praktiske ved å ha lite plass og få ting. Men denne mentale omstillingen tar tid. Dessuten overraskes jeg av sommerværet i California. I Boston var det nesten tropisk varme, men her i San Francisco kommer havtåka sigende inn under Golden Gate Bridge, og legger seg klamt over by og båt. Vi baker for å få opp varmen ombord, og kler oss i langbukse og genser. Kanskje er det sør i California de er, de som vandrer lettkledt rundt med solbleket hår og surfebrett under armen?

Golden Gate Bridge i San Francisco, som for oss er porten til Stillehavet

4. juli får vi besøk av vennene våre fra Madera. De kommer kjørende med truck, og vi benytter anledningen til storhandel. På tilbaketuren blir det trafikkork, og vi snegler avgårde mot båthavna Aquatic Park i sentrum av byen. Det går opp for oss at Bika ligger ankret midt i nasjonaldagsfeiringen, dvs. mellom rockekonserten og folkehavet langs stranden, og moloen hvor hele fyrverkeriet for San Francisco skytes i været. Men vi bløffer oss gjennom politisperringene og ror matvarene ut til Bika. Det blåser en kald vind inn fra Stillehavet. Bika kaster på seg i rossene. Likevel er det varmt og koselig i båten, skjønt vi får problemer da en politibåt kommer inntil og gir oss beskjed om å flytte. Flytte hvor? roper vi ut i mørket. Omtrent da skytes den første raketten opp fra moloen, høyt, høyt, før den eksploderer over oss. Smellet er øredøvende. Deretter kommer neste rakett, og neste, og neste. Politibåten siger bakover i mørket. Det er for sent å flytte nå. Men vi får se et grandiost fyrverkeri fra første rad, og det er så eksplosjonene bokstavelig talt rister i skroget. 

Flotte husbåter i Sausalito med felles brygge

San Franciscobukten er stor som Ryfylke, og flott å seile i. Vi flytter oss mellom ulike ankringsbukter, med den avslappa seilerbyen Sausalito som hovedbase. Sausalito er en av de få stedene hvor hippiegenerasjonen, og hele hippiefilosofien, fortsatt er levende. På godt og vondt. Enkelte har tydeligvis videreført tankegangen om dop; de bor i rustne båter som ligger på skakke i gjørma når det er lavvann. Enkelte skrog synes å være snekret i hop i narkorus, og det er ikke godt å si om de planla en seilbåt eller en husbåt. Men Sausalito har også den mest vellykkede siden av hippietiden. Ressurssterke mennesker som lever i flotte husbåter, med en type nytenkning som smitter over på IT-industrien, og på sett og vis har revolusjonert verden, om enn ikke helt i tråd med 70-tallets filosofi.

Grønn jordomseiling 

Hvordan står det til med miljøet i ulike deler av verden, sett fra en engasjert miljøingeniørs ståsted? Hvordan er det å være på jordomseiling i en liten båt, år etter år? Etter et halvt års pause er miljøreise-brevene endelig tilbake. Nå som en grønn reiseblogg som vil oppdateres omlag hver tredje uke. De gamle reisebrevene fra 2005 til 2009, da vi seilte fra Norge til Afrika, Karibia, Sør- og Nord-Amerika, ligger i arkivet.

Denne nye reisebloggen vil fortsatt handle om ulike miljøtema, og om reisen vår, som på ingen måte er over. De første fire årene på tur var bare begynnelsen. Vi liker livet ombord, og har ingen planer om å flytte tilbake på land. Iblant er det greit å komme hjem til Norge, treffe familie og venner og jobbe litt (jeg har vært tilbake i miljøavdelingen i SAR), men nå reiser vi snart til båten som venter på oss i San Francisco. Planene videre er å seile sørover langs Californiakysten til Mexico for å utforske Baja California, før vi lagrer båten i Mexico og reiser nordover til Alaska for vinteren. Men slike planer er bare gyldige inntil vi legger nye planer. Vi er jo kommet over til Stillehavssiden nå, og skulle vi få et plutselig innfall om seile direkte fra San Francisco til Hawaii - ja, da kan vi tenke det; ønske det; ville det med;  og gjøre det.

Bildene er ikke manipulerte. Dette er en miniatyrutgave av Bika, båten vår  

Vi har vært et halvt år hjemme i Norge. Vi har bodd i en stor enebolig med frukttrær i hagen, dobbeltseng, kjøleskap, rennende vann og rom på rom på rom. I båten har vi ingen av delene. Der deler vi en boflate på fem kvadratmeter; i eneboligen har vi hatt en etasje hver. Vil vi virkelig tilbake til båten? Er det ikke behagelig å ha det så bekvemmelig som nå?
 
Joda, det er behagelig. Det er lettvint. Livet ombord i en liten og smal båt er trangt og ofte tungvint. Vi må ro over bukta etter vann. Middagsgjestene våre må balansere tallerkenen i fanget. I nye havner må vi utforske alt på ny; hvor er det nettkafé, hvilken frekvens er BBC World Service på, hva er de lokale reglene for ankring? Livet som langferdsseiler er iblant tungrodd, men samtidig er det såre enkelt. Vi kan stort sett reparere utstyret og boligen vår selv. Vi har få bekymringer, om vi bare holder tritt med værmeldingene. Vi får ro til å lese og skrive (ja, for vi jobber underveis, dette er en livsstil, ikke en ferie) og lever så sakte at vi rekker å la opplevelsene synke inn. Vi seiler vår egen sjø, bokstavelig talt. Frihetsfølelsen det gir å leve slik på yttersiden er berusende. Intens. Og avhengigshetsskapende. Så ja, vi vil tilbake.

Så en liten bruksanvisning. Med dette nye bloggformatet kan dere kommentere og diskutere det jeg skriver, bare klikk på kommentarfeltet nederst. De som vil ha en automatisk melding hver gang det postes noe nytt kan abonnere ved å trykke på knappene for epost eller rss. Og vil du vite mer om oss (Nina Kristin Nilsen og Henrik Nor-Hansen), om båten vår Bika, om reiserute og planlegging, eller se tv-innslaget Discovery Channel sendte om oss i 2008, kan følge linken på båtsymbolet øverst til høyre.

Selv om denne bloggen står på SARs nettsider formidler den mine personlige opplevelser og meninger, og ikke SARs offisielle holdninger. Den er ment for alle som er interessert i reiser og miljø, så send gjerne bloggen til noen du tror vil like den. Og kom gjerne med tilbakemeldinger, både ris og ros - eller er det kanskje noe spesielt du vil jeg skal skrive om? Jeg håper jeg hører fra deg. Hilsen Nina.