Bika står på land i Central Valley. Rundt oss ligger endeløse plantasjer med appelsintrær, mandeltrær, enorme innhegninger med kveg som står dørgende stille i solen. Vi befinner oss tre timer fra marinaene i San Francisco.

Det er et underlig sted å gjøre Bika klar for Stillehavet. Det kjennes også underlig å være invitert hit av vilt fremmede mennesker, som ikke bare inviterte oss til å bo så lenge vi ønsket, men som også aksepterte en seilbåt foran huset. Litt av svaret kommer i sekstiden hver morgen. Jean Mondeau er ikke som andre menn. Han vekker oss med salsamusikk og tamburin. Deretter begynner han å snakke båt. Ekteparet Mondeau drømmer nemlig også om å krysse Stillehavet.

Solnedgangen er tung i støvet og varmen. Rødfargen blør langsomt utover himmelen. Senere på kvelden begynner sprøytingen av markene. Dette er småfly som bedriver en vill luftakrobatikk i mørket. Den utrolige seansen foregår i høyde med lyktestolpene, og vi kjenner den ubehagelige lukten av sprøytemidler da vi kjører forbi på hovedveien. Central Valley har hele 25 % av matproduksjonen (og plantegiftforbruket) i USA, og dette skaper sine helt særegne problemer.

Drikkevannet i Central Valley kommer fra både grunnvann og overflatevann, og er ofte så forurenset at det ikke kan drikkes. Innbyggerne er blitt vant til advarsler om for høye innhold av plantegifter, arsenikk, tarmbakterier og tungmetaller i vannet. De fleste har gått over til kjøpevann. Det nytter ikke å koke vannet. Kokingen fjerner visstnok tarmbakteriene, men nitratene (som er kreftfremkallende og spesielt giftig for spedbarn) konsentreres av koking, så det blir galt uansett.

Kampen for rent drikkevann har pågått så lenge folk kan huske, og problemet er så altomfattende at selv 13-åringer har dannet egne grupper for trygt vann. Rent vann burde være en menneskerett, og pressgrupper forsøker å få vedtatt nettopp en slik formulering i staten California. De håper et slikt vedtak vil gjøre det lettere å stille myndighetene til ansvar når de nedprioriterer en slik viktig samfunnsressurs. Men solskinnsstaten, med skuespiller Arnold Schwarzenegger som guvernør, mangler penger. Helsemyndighetene sliter med stadige budsjettkutt. De ser seg nødt til å prioritere vannforurensninger som gjør folk umiddelbart syke, for eksempel tarmbakterier som kommer fra både husdyrgjødsel og gamle septiktanker. De andre stoffene, de med mer snikende skadevirkninger, nedprioriteres. Men kanskje er den typen forurensning verre. Man kan verken smake eller se at drikkevannet inneholder plantegifter og tungmetaller. Man får ikke magesjau av å drikke slikt vann. Skaden fra de kreftfremkallende og reproduksjonsskadelige stoffene kommer sakte, ofte over mange år. Mens dårlig økonomi gjør helsemyndighetene ineffektive, gnir flaskevannsselgerene seg i hendene. Også vi, som vanligvis boikotter kjøpevannsindustrien, er blitt gode kunder.

Jean Mondeau forteller om vannkvaliteten da vi kjører inn mellom appelsintrærne. Meksikanerne krøker seg sammen på overfylte pickuper. Appelsinene er modne, og det er tid for innhøsting. Mange av meksikanerne er illegale innvandrere. De har lav lønn, ingen rettigheter. Jean arbeider som etterforsker og vet mye om dette emnet. Han kjenner de skjulte sidene av samfunnet. Kanskje var det slik kunnskap som gjorde at han våget å invitere oss hit.