Hval i solnedgang
Abarrotes står det med lubne, røde bokstaver over døra. Det er ingen andre tegn på at dette er landsbyens eneste butikk, ingen reklameplakater, ingen utstillingsvinduer. Vi trekker den ruklete nettingdøra til side. En eldre dame står bak disken og fire unggutter fniser og hilser sjenert når vi kommer inn. Vi, de eneste gringos i byen, er like sjenerte. Henrik finner noen avocados og lange, buklete paprika og legger de på disken. Jeg spør etter hvetemel og damen henter fram et kilo fra den støvete hylla bak disken. Melet kommer i store sekker, og fylles over i små plastposer som knytes igjen. Det kan være smådyr i melet, men vi har fått den avslappa jordomseilerholdningen til småkryp. Ekstra proteiner, ler vi. Vi sikter alltid melet før bruk, plukker småstein vekk fra sesamfrøene, og insekter ut av risen. Deretter fyller vi varene over på tette plastdunker, og har etter fem år på tur ennå ikke - bank i bordet - hatt kakerlakker ombord.
Landsbyen Puerto Magdalena, på Bajahalvøya nord i Mexico, har om lag 120 sjeler, ingen veiforbindelse, en liten landhandel, en overraskende stor kirkebygning, støvete grusveier og bjeffende småhunder som springer omkring. Det er ikke godt å si hva folk lever av. Mange menn er fiskere, men fangsten er mager. Kanskje i morgen, svarer de, når vi spør om vi kan kjøpe fisk, og slenger til vår overraskelse to langusta, små hummer, ombord i jolla vår. "Que bueno" stråler vi tilbake, og spør hva de koster. Men gamle Luis legger hånden på hjertet og peker opp mot Gud. Kanskje mener han at han får sin lønn i himmelen, våre pesos vil han i hvert fall ikke ha.
Vi tenker å bli her i Bahia Magdalena en stund. Januar og februar er høysesong for gråhval, de kommer inn i den store, beskytta Magdalenabukta for å kalve og la ungen vokse seg stor før de trekker opp til Alaska mot våren. Det kommer gjerne 400 hvaler hit i løpet av de to månedene, og vi gleder oss til å sitte i cockpiten og få besøk av gråhvalen. De er nyskjerrige dyr, og kalvene kommer ofte og rubber nesen mot skroget. Ungen lar seg gjerne bli strøket på hodet av menneskehender, mens moren følger nøye med i bakgrunnen.
På seilasen nedover Baja-kysten så vi gråhval flere ganger. De endret kurs og svømte mot oss, helt til de var 20 meter bak båten. Det hender skip kolliderer med hval, det har også hendt at seilbåter har blitt angrepet av spekkhoggere, men gråhvalene vi traff virket bare nyskjerrige. Til slutt stakk de halen til værs og dukket ned i dypet. Hval i solnedgang. Det hadde blitt et flott foto, men iblant ødelegges øyeblikket om en frenetisk forsøker å feste alt på film. Derfor er bildet over av noen gråhvaler vi så malt på en murvegg i San Diego. Men vi var der, midt ute på havet, sammen med hvalene. Det er sånt man minnes, selv uten kamera.
PS. Dette er det siste reisebrevet jeg skriver for SAR. De skal endre på nettsiden sin, mens jeg skal konsentrere meg om annen skriving. Takk for følget!