Om å forlate USA
Det absolutt fineste med jordomseilerlivet er friheten. Friheten til å være sin egen, til å seile sin egen sjø, bestemme over sin egen tid. Vi har selvsagt nok av hverdager og rutiner, vi må innrette oss etter visumregler og regntunge nattevakter, og det hender vi kjenner det skandinaviske tungsinnet sige på. Men vi har valgt alt dette selv. Det er en berusende frihet. Og iblant ganske praktisk. Nå, for eksempel, kunne jeg lett sette jordomseilerlivet på hold noen uker for å reise til Boston.
Lille Even, som ble så hardt skadet i teltbrannen i april, er fortsatt på sykehus der. Det går oppsiktsvekkende bra med ham. Even har sprengt alle prognosene legene ga for hvor lang tid det kom til å ta før han ble god igjen. Som enhver femåring har han fullt fokus på å leke, på å utforske livet, lære seg nye bokstaver og tall. Han har rett og slett ikke tid til å være pasient. Hvorfor ligge i sykesenga når man kan rocke rundt på lekerommet? Og nå som det snart er skiføre hjemme i Salangen, ja, da er det på tide å dra hjem, til lekekamerater og akebakker. Javisst er legene på Shriners Burn Hospital dyktige, de er verdensmestere på sitt felt, men jeg tror Evens livslyst og energi har hatt like mye å si for at han reiser hjem til jul. Det er utrolig inspirerende å være sammen med mennesker som er så livsbejagende som Even, som lever så intenst i øyeblikket. For man vet jo aldri hva som skjer. Man vet bare hva man har akkurat nå. Grip øyeblikket, alle sammen. Lev nå. Akkurat nå.
Turistvisumene våre gikk ut 1. november. Planen var å seile over grensen til Mexico slik at jeg kunne fly til Boston derfra, altså forlate USA, og returnere en uke senere, fra Mexico. Seilere må alltid klarere ut av et land, og inn i neste, når de seiler over de usynlige grensene under vann. Papirarbeidet er iblant langtekkelig, men sjelden vanskelig, du viser frem båtpapirer og pass, fyller ut noen skjema og får gjerne 48 timer på å forlate landet. Men myndighetene i San Diego hadde en egen vri. De ville ikke stemple passene våre. Vi ville jo fortsatt være i landet når vi tok bussen tilbake til havna. Vi kunne - potensielt - velge å gjemme oss i USA resten av livet, samtidig som vi offisielt hadde forlatt landet. Immigrasjonsoffiseren ba oss heller om å sende I-94-skjemaene, de vi fikk stiftet inn i passene da vi ankom USA, i posten fra Mexico, sammen med bevis på at vi faktisk var i Mexico. «Javel,» sa vi. Men tolleren, som fylte ut båtklareringspapirene våre, sa noe annet. Vi måtte ikke finne på å sende så viktige papirer med post fra Mexico. De kom bare til å bli borte. Tolleren var selv fra Mexico, så hun visste tydeligvis hva hun snakket om. «Vent heller til dere kommer lenger sør, Panama, for eksempel,» sa hun, «og send inn skjemaene derfra.» «Men vi skal jo være i Mexico et halvt år. Og vi seiler kanskje ikke til Panama i det hele tatt.» «Vel, da vet jeg sannelig ikke,» sa tolleren, «skjemaene må jo sendes inn fra utlandet. Kanskje får dere ta sjansen på det meksikanske postvesenet likevel. Her er adressen dere skal bruke. Det sentrale kontoret i Tennessee vil, om skjemaene kommer frem, registrere dere inn i systemet innen tre måneder.» «Vent litt, mener du at det kan ta tre måneder før vi offisielt har forlatt landet, forutsatt at skjemaene i det hele tatt kommer frem? At vi vil befinne oss i et slags limbo et kvart år, hvor vi ikke kan returnere til USA?» «Ja, det må visst bli sånn. Dere har jo vært her lenge nå, dere skal vel ikke tilbake hit på en stund?»
Det var venninnen vår som reddet dagen. «Dette er advokat McCulloch, jeg ringer på vegne av...» Med en slik åpningsstrofe kom hun seg lengre inn i immigrasjonsmyndighetenes irrganger enn vi noen gang ville gjort, og traff til slutt en offiser som viste råd. «Søk om forlengelse før det gyldige visumet går ut. De kan bli lovlig i landet så lenge søknaden behandles.»
Det er underlig at det skal være så vanskelig for seilere å forlate USA på korrekt vis. Denne gangen trakk vi utklareringen midlertidig tilbake, og jeg bestilte fly fra San Diego til Boston, med kopi av visumssøknaden i lomma. Det blir interessant når vi skal seile til Mexico i desember. Vi vil forlate USA rent fysisk, men offisielt? Det får vi se på.