Tilbake ombord
Jeg reiser tilbake til California etter to måneder sammen med familie og venner i Boston. Det er femten måneder siden sist jeg bodde ombord. Det kreves en egen type smidighet og kompromissvilje for å leve det gode, frie livet i en liten seilbåt. Det handler mer om en mental omstilling, enn det praktiske ved å ha lite plass og få ting. Men denne mentale omstillingen tar tid. Dessuten overraskes jeg av sommerværet i California. I Boston var det nesten tropisk varme, men her i San Francisco kommer havtåka sigende inn under Golden Gate Bridge, og legger seg klamt over by og båt. Vi baker for å få opp varmen ombord, og kler oss i langbukse og genser. Kanskje er det sør i California de er, de som vandrer lettkledt rundt med solbleket hår og surfebrett under armen?
Golden Gate Bridge i San Francisco, som for oss er porten til Stillehavet
4. juli får vi besøk av vennene våre fra Madera. De kommer kjørende med truck, og vi benytter anledningen til storhandel. På tilbaketuren blir det trafikkork, og vi snegler avgårde mot båthavna Aquatic Park i sentrum av byen. Det går opp for oss at Bika ligger ankret midt i nasjonaldagsfeiringen, dvs. mellom rockekonserten og folkehavet langs stranden, og moloen hvor hele fyrverkeriet for San Francisco skytes i været. Men vi bløffer oss gjennom politisperringene og ror matvarene ut til Bika. Det blåser en kald vind inn fra Stillehavet. Bika kaster på seg i rossene. Likevel er det varmt og koselig i båten, skjønt vi får problemer da en politibåt kommer inntil og gir oss beskjed om å flytte. Flytte hvor? roper vi ut i mørket. Omtrent da skytes den første raketten opp fra moloen, høyt, høyt, før den eksploderer over oss. Smellet er øredøvende. Deretter kommer neste rakett, og neste, og neste. Politibåten siger bakover i mørket. Det er for sent å flytte nå. Men vi får se et grandiost fyrverkeri fra første rad, og det er så eksplosjonene bokstavelig talt rister i skroget.
Flotte husbåter i Sausalito med felles brygge
San Franciscobukten er stor som Ryfylke, og flott å seile i. Vi flytter oss mellom ulike ankringsbukter, med den avslappa seilerbyen Sausalito som hovedbase. Sausalito er en av de få stedene hvor hippiegenerasjonen, og hele hippiefilosofien, fortsatt er levende. På godt og vondt. Enkelte har tydeligvis videreført tankegangen om dop; de bor i rustne båter som ligger på skakke i gjørma når det er lavvann. Enkelte skrog synes å være snekret i hop i narkorus, og det er ikke godt å si om de planla en seilbåt eller en husbåt. Men Sausalito har også den mest vellykkede siden av hippietiden. Ressurssterke mennesker som lever i flotte husbåter, med en type nytenkning som smitter over på IT-industrien, og på sett og vis har revolusjonert verden, om enn ikke helt i tråd med 70-tallets filosofi.